Forfattet av: MSc Claudia R. P. Münch-Yttereng a og Ing. Jan Ytterengb,
a Master of Science ernæring, fedme og spiseforstyrrelser, forskningssjef sorze4 AS, Kjemitekniker (Brasil), administrerende direktør Claudia Münch Funksjonelle Produkter Ltda., Brasil
b Ingeniør VVS, VA miljø og kommunalteknikk, og ENØK. Cief Executive Officer (daglig leder) sorze4 AS
Hovedfokus for vår undersøkelse, som denne teksten baserer seg på, er søtstoffers påvirkning i forhold til natur og miljø. Hvordan miljøet påvirkes av næringsmiddelindustriens og forbrukernes valg av ingredienser og produkter.
For den som har interesse av de helsemessige aspektene rundt de omtalte søtstoffene anbefales: https://cspinet.org/eating-healthy/chemical-cuisine
NB! Forfatterne av teksten er aksjonærer i selskapet Sorze4 AS, som er utvikler av det naturlige prebiotiske søtstoffet JustSweet.
I flere tiår har næringsmiddelindustrien brukt kunstige (intense) søtningsmidler som sukkerfri, eller lav-kalori sukkererstatning. I tillegg til å senke kaloriinnholdet, har kunstige søtningsmidler kunnet bidra til å kontrollere blodsukkernivåer hos diabetikere, redusere risikoen for tannråte og for noen har de kunnet forlenge holdbarhet for matprodukter. De brukes også i sanitære produkter som tannkrem og som et hjelpestoff i legemidler (søtning, smaksforbedrer).
Det hevdes, men bestrides også, at konsumering av slike kunstige søtningsstoffer er ufarlig for mennesker.
Nye forurensende stoffer
Man tenker gjerne ikke over at noe man selv konsumeres vil gå rett igjennom kroppen, men kunstige søtningsmidler produseres, fortæres og slippes ut i naturen i store mengder. De har blitt identifisert som nye forurensende stoffer (Kokotou et al., 2012; Lange et al., 2012).
I 2005 var det respektive globale forbruk av acesulfame (ACE), saccharin (SAC) og syklamat (CYC) rapportert å være 90-tusen tonn. I 2013 ble nesten 2-tusen tonn av Sukralose (SUC) fortært i USA og Europa alene. Disse søtningsmidlene passerer hovedsakelig uendret gjennom menneskekroppen, og ender til slutt i vannmiljøet. Innsjøer, elver og havet forurenses av kunstige søtningsmiddel. Nedbrytningstiden kan være med enn 10-år.
Fra et miljøsynspunkt er steviolglykosider å foretrekke som søtningsstoff siden disse anses å være 100% biologisk nedbrytbare.
For søtstoff som aspartam (ASP) har man ikke funnet like store forekomster relatert til utslipp og i naturen, men de finnes. Ut fra et miljøperspektiv kan allikevel søtstoffet utgjøre en miljøtrussel, da genmodifiserte ingredienser og bakterier er en del av produksjonsprosessen.
Årsaken til at stoffer som aspartam ikke merkes som GMO skyldes definisjonen av hva som regnes som GMO i regelverket.
En utenforstående som f.eks. Scientific American forklarer dette på en annen måte:
«Aspartam er laget ved fermenting av mais og soya, produkter fra de to største genmodifiserte avlingene i det amerikanske landbruket, noe miljøvernere er bekymret for resulterer i uventede og potensielt katastrofale resultater i fremtiden.»
Kommentar: Bakteriekulturen som benyttes, B. flavum og C. Glutamicum, er GMO – Ofte i likhet med mais og soya benyttet i produksjonen er Genmodifisert (GMO).
Aspartam er sjelden bare aspartam
Produkter med aspartam er sjelden bare aspartam. Søtstoffet blandes gjerne med acesulfam K*, og/eller syklamat, så selv om storparten av søtstoffet, isolert sett, brytes ned til aminosyrer, formaldehyd og metanol i kroppen, vil allikevel produkter med aspartam som søtning bidra til miljøforurensende utslipp som ikke alltid fanges opp i renseanlegg.
Ingen miljøvurderinger for tilsetningsstoffer i mat
I EU var det tidligere ikke tillatt å gjøre miljøvurderinger i forbindelse med i risikovurdering av tilsetningsstoffer til mat. Kjemiske søtningsstoffer som sukralose (SUC), aspartam (ASP), syklamat (CYK), m.fl. er godkjent og anses av European Food Safety Authority (EFSA) som trygg for mennesker, så lenge man holder seg under grensen for daglig inntak.
Allikevel kan man si at det ikke er tatt noe hensyn til miljøeffektene forbruk av slike syntetiske stoffer har. Selv om et stoff vurderes som harmløst for menneskekroppen, behøver ikke det nødvendigvis bety at det er ufarlig, eller uten påvirkning for fisk, fugl, planter og annet liv i naturen.
Artikkel 7 i den europeiske forordning for tilsetningsstoffer (EC) nr. 1333/2008 sier at miljømessige faktorer bør også tas i betraktning ved godkjenning av mat tilsetningsstoffer, men ingen obligatoriske undersøkelser kreves for industrielle kjemikalier- og deres miljøpåvirkning er fastsatt.
Kunstige søtstoffer er mye brukt som tilsetningsstoff i forskjellige matvarer fordi det er ekstremt søtt, uten å inneholde kalorier. Men «inneholder ikke kalorier» betyr med andre ord at stoffet er svært motstandsdyktig mot nedbryting. Både i menneskekroppen og i miljøet (naturen). Man kan kanskje si at et produkt som ikke brytes ned i menneskekroppen, heller ikke vil brytes ned i naturen. I beste fall vil det utvannes, men langvarig bruk vil gi stadig høyere konsentrasjoner, som etter hvert kan føre til uforutsette konsekvenser.
Kunstige søtstoffer spres med avløpsvann
Kunstige søtstoffer spres med avløpsvann, vær og vind. Den lange nedbrytningstiden gjør at slike stoffer potensielt også har langvarige virkninger i miljøet.
Mens forskere kappes om å «frikjenne» kunstige søtstoffer fra enhver form for helsefare, kan se ut som om noen av dem har en noe begrenset «utsikt» og ikke har tatt hensyn til langtidsvirkninger. Hverken for kroppen, eller naturen.
Vannprøver fra 25 ulike renseanlegg i Sverige viser omfattende spredning av sukralose (SUC) i naturen. Grove beregninger fra 2006 viser at fem til seks millioner tonn sukralose spres i Sverige hvert år og da kommer andre syntetiske søtstoffer i tillegg.
En screening foretatt i de nordiske landene, blant annet av Aarhus universitet, viser at spillvannet fra renseanlegg inneholder søtstoffene aspartam, sukralose og syklamat, med antatt opprinnelse fra brus og meieriprodukter.
Med mer avanserte renseanlegg vil man imidlertid kunne eliminere storparten (N94%) av utslipp av sakkarin og syklamat, men ikke nødvendigvis andre søtningsstoffer som sukralose.
Det finnes ingen regler for hvor mye renseanlegg kan slippe ut av kunstige søtstoffer. Årsaken er at man ikke har kunnet bevise godt nok, eller fått fokus på at søtstoffene har effekt på miljøet og myndighetene ser derfor ut til å lukke øynene for miljøfarene dette kan medføre.
Imidlertid finnes det forskning som dokumenterer kunstige søtstoffer kan stoppe fotosyntesen i planter, hvilket vil kunne medføre et problem for matproduksjonen i landbruket og for alger som er nederst i næringskjeden i havene.
Så vidt vi kjenner til har ingen levende organisme i naturen enzymer for å bryte ned kovalent bundet klorid (sukralose) . Hvorfor skulle det finnes? Det har aldri eksistert slike stoffer i naturen, så det vi konsumeres og slipper ut med avløpsvann vil kunne akkumuleres der.
I følge rapporten: «Sucralose metabolism and pharmacokinetics in man» har sukralose nesten dobbelt så lang halveringstid i kroppen (18.8t) som radioaktivt plasma (13t).
I naturen regner man med at det vil ta minst 10-år før sukralose brytes ned.
Hundretusener bokser lett-brus fosser ut i Niagara Falls
I vannet som strømmer gjennom Ontario’s Grand River, som løper ut i Lake Erie, fant forskere fra University of Waterloo og Environment Canada at mengden sukkererstatning i vannet som strømmer gjennom den 300-kilometer lange elva hver eneste dag, tilsvarer mellom 81- og 190-tusen bokser med kunstig søtet brus.
Lake Erie flyter over og ut i elven Niagara og da er det kanskje enkelt å visualisere en av verdens mest kjente fosser, Niagara Falls, som 200-tusen bokser lett-brus?
Studien testet for Sukralose, syklamat, sakkarin og acesulfame K, som benyttes i både brus og meieriprodukter, også i Norge. Forskerne fant disse typene søtningsmiddel i vannkranene i den canadiske byen Brantford. Søtstoffene finnes altså i drikkevannskildene og fanges ikke opp i renseanlegg.
Jordbruket som vanner åkrene med samme vann, vil kunne risikere at fotosyntesen i avlingen forstyrres, eller forhindres, noe som vil redusere matproduksjonen.
Det ble funnet 0,15 mikrogram av søtningsmiddel for hver liter vann, noe som betyr at det kunne være 72 tonn søtningsmiddel som fløt rundt i Lake Erie. Nå, år etter undersøkelsen, med stadig flere konsumenter av lettprodukter er det kanskje rimelig at dette tallet forlengst har passert 100 tonn, tatt i betraktning at søtstoffene ikke brytes ned, og at det siden den gang målingen ble gjort har kommet til ytterligere «forsyninger» av de samme søtningsmidlene.
Stort potensiale for en dominoeffekt
Forskere tror at dyr blir lurt og konsumerer færre kalorier enn det som er nødvendig for at de skal være sunne og kunne reprodusere seg. Dette kan også gjelde andre dyrearter.
Når folk tenker på små dyr og små organismer, har de en tendens til ikke å være bekymret, men denne konsekvensen av søtstoffer har potensiale for en dominoeffekt.
I studie publisert av Environmental Science and Technology fant man også store mengder sukralose, sakkarin, aspartam og acesulfame nært avløpsrenseanlegg i New York State. Studien indikerer at søtningsmiddel kan skade planters evne til å utføre fotosyntese.
Dette kan føre til mindre mat for dyr som er avhengige av planter, noe som gir ringvirkninger som får konsekvenser for mennesker.
Søthet – En biologisk egenskap
Søthet er en biologisk egenskap med betydning for blant annet dyrs næringssøk og evne til å orientere seg. Dermed kan man anta noe om hvilke typer virkninger kunstige søtstoffer kan tenkes å ha i naturen.
Hos en type arktisk hoppekreps fant forskere at kronisk eksponering for sukralose kunne påvirke utviklingen av egg og ferskvannskreps som ble utsatt for sukralose fikk raskere hjerterytme.
Forskere mener søtstoffene også kan ha en effekt på andre dyr. Effekter man ikke fanger i undersøkelser av biologiske skader.
Noen mener enkelte fiskearter navigerer seg frem til gytesteder ved hjelp av smakssanser, noe som naturligvis vil kunne forstyrre slikt som skreiens vandring til Lofoten. I så fall vil oljeboring og potensiell forurensning fra en slik industri være en bagatell i sammenligning.
Det meste ender opp i Golfstrømmen
En studie utgitt i 2013 av forskere fra University of North Carolina (UNC) bekreftet at det meste av sukralose som brukes rundt omkring i verden ender opp i Golfstrømmen. Havstrømmen som starter i Mexicogolfen og ender opp i norske og arktiske farvann.
«Sukralose kan ikke effektivt brytes ned av bakteriene i menneskets fordøyelsessystem, i flg UNC.»
Kroppen absorberer lite eller ingen kalorier og 90 prosent av den kjemiske stoffet forlater kroppen, gjennom urin og avføring og går inn avløpssystemene. Resten antas å bli akkumulert i kroppen, eller ende som føde for uønskede bakterier.
Israelsk forskning har indikert at noe av syntetiske søtstoffer fungerer som næring for de dårlige uønskede tarmbakteriene, og virker negativt på de gode. Ved stor forekomst av dårlige bakterier brukes antibiotika for å utrydde bakteriefloraen.
Siden kunstige søtstoffer ikke kan brytes ned i kroppen, eller av vannbehandlingssystemer, ender det opp i havene, der de langsiktige effektene forblir ukjent inntil det bevilges midler til forskning.
For andre syntetiske søtstoffer finnes det ikke like mye forskning i forhold til hvordan disse nedbrytes i kroppen, men det er neppe urimelig å anta at hvis ikke bakteriene i fordøyelsessystemet kan bryte ned noe, brytes det sannsynligvis ikke ned i naturen. I naturen vil slike stoffer bli utvannet, men etter hvert som man fyller på vil jo forekomstene bli høyere.
I hvilke produkter finnes det kunstige søtstoffer?
UTEN tilsatt sukker har etter hvert blitt kjennetegnet for mange drikke- og matvarer som er tilsatt kunstige søtningsmiddel. Light og Zero er også forholdsvis gode kjennetegn.
Meieriprodukter som yoghurt og skyr. Brus, saft og iste, men vi får i oss mer enn vi er klar over. Mat og hygieneprodukter som tannkrem kan være tilsatt kunstige søtstoffer.
Last ned hele rapporten (engelsk tekst) – Kan også leses på Academia.edu som publiserte rapporten.
